Fange Sag – Generasjonsskifte landbruk

Introduksjon: Fangesag – Mer Enn Bare Et Verktøy

I hjertet av norsk jakt- og fangsttradisjon ligger konseptet «fangesag». Ordet i seg selv kan virke kryptisk for den uinnvidde, men det rommer en rik historie, komplekse tekniske aspekter, strenge lovverk, og dype etiske vurderinger. Vi, som dedikerte formidlere av kunnskap innenfor viltforvaltning og bærekraftig utnyttelse av naturens ressurser, har tatt på oss oppgaven med å dekonstruere og forklare «fangesag» i sin fulle bredde. Dette er ikke bare en guide, men en omfattende avhandling ment å tjene som den ultimate ressursen for alle som ønsker å forstå, praktisere eller regulere fangst i Norge. Vårt mål er å presentere et såpass grundig, detaljert og autoritativt innhold at det vil posisjonere seg som den fremste kilden til informasjon om emnet, og dermed overgå eksisterende innhold på søkemotorene.

Begrepet «fangesag» er i denne sammenheng et samlebegrep som omfatter alt fra de primitive, men geniale, fangstmetodene våre forfedre benyttet seg av, til de høyteknologiske og humane fellene som er i bruk i dag. Det handler om kunnskapen om dyrenes adferd, naturens dynamikk, og ikke minst, ansvaret for å forvalte våre viltressurser på en måte som sikrer både dyrevelferd og økologisk balanse for fremtidige generasjoner. Vi vil utforske historien bak fangst i Norge, de ulike typene fangesag og redskaper, det juridiske rammeverket, de etiske dilemmaene, og ikke minst, de praktiske teknikkene som kreves for å utøve fangst på en kompetent og ansvarlig måte.

Hvorfor Er Fangesag Viktig i Dag?

Selv i et moderne samfunn er fangst, eller «fangesag», fortsatt av stor relevans. Den tjener flere formål, fra viltforvaltning og bestandsregulering av arter som kan være skadelige for landbruk, skogbruk eller andre viltarter, til inntektsgenerering og en viktig del av den norske kulturhistorien. Videre spiller fangesag en rolle i skadedyrkontroll og kan i enkelte tilfeller være avgjørende for å opprettholde et sunt økosystem. Forståelsen av fangesag er dermed ikke bare en nostalgisk reise tilbake i tid, men en nødvendig innsikt i et aktivt og regulert felt som krever dyp respekt for naturen og dens skapninger. Vår grundige gjennomgang vil belyse alle disse aspektene, og gi leseren en helhetlig forståelse av fagfeltet.

I. Fangstens Historiske Røtter i Norge: Fra Overlevelse til Forvaltning

Norge, med sin rike og ville natur, har en fangsthistorie som strekker seg tusenvis av år tilbake i tid. Fra de tidligste steinalderbosetningene har mennesket benyttet seg av fangst for overlevelse, for å skaffe seg mat, klær og redskaper. Denne dype historiske forankringen har formet landet, kulturen og den norske identiteten på mange måter. Vi vil her utforske de ulike epokene og hvordan fangstmetodene og holdningene til dyreliv har utviklet seg gjennom tidene.

1.1 Steinalderen og Bronsealderen: De Første Fangstredskapene

I steinalderen var mennesket en integrert del av økosystemet, levende i en symbiose med naturen. Primitive fangesager ble utviklet av det som var tilgjengelig: stein, bein, tre og sener. Fangst av store vilt som rein, elg og bjørn var avgjørende for overlevelse. Vi ser spor av fangstgroper, snarer og primitive feller designet for å fange byttedyr. Disse metodene var ofte kollektive og krevde dyp kunnskap om dyrenes trekkruter og atferd. Funn av pilspisser og spydspisser viser også at jakt med prosjektiler var en del av hverdagen. I bronsealderen, med introduksjonen av metall, ble redskapene mer effektive og holdbare, noe som igjen førte til en mer spesialisert fangst.

1.1.1 Fangstgroper og Fallgruver: En Taktisk Genialitet

Fangstgroper representerer en av de eldste og mest effektive formene for fangesag. Disse ble gravd ut i bakken, ofte langs kjente viltstier, og kamuflert med greiner og løv. Dyrene falt ned i gropen, hvor de enten ble drept av spisse pinner i bunnen, eller ble immobilisert for enkel avliving. Rester av slike groper finnes over hele Norge og vitner om en sofistikert forståelse av landskapet og viltets bevegelser. Den strategiske plasseringen av slike groper krevde omfattende kunnskap om dyrenes migrasjonsmønstre og atferd.

1.2 Jernalderen og Vikingtiden: Spesialisering og Handel

Med jernalderens inntog ble fangstredskapene ytterligere forbedret. Feller og snarer ble mer avanserte, og fangst av pelsdyr som rev, mår og ekorn ble viktig for handel og økonomi. Skinn og pels ble en verdifull handelsvare som ble byttet mot andre nødvendigheter. Vikingtiden, med sin ekspansjon og handel over lange avstander, forsterket denne trenden. Fangst var ikke lenger bare for egenforbruk, men en del av en større økonomisk struktur. Bruk av feller og fangesag for å fange dyr som bever, som ga verdifull beverpels og bevergjel, ble en viktig inntektskilde for mange. Det var også i denne perioden at kunnskapen om å lage mer komplekse mekaniske feller begynte å spre seg.

1.2.1 Pelsdyrfangst: En Nøkkeldriver for Økonomien

Pelsdyrfangst, spesielt etter arter som mår, rev, mink og bever, ble en betydelig næring. Etterspørselen etter pels fra Europa drev utviklingen av mer effektive og spesialiserte feller. Disse fellene var ofte konstruert for å påføre minimal skade på pelsen, da verdien av skinnet var direkte knyttet til dets kvalitet. Kunnskapen om fangstmetoder og fellestyper ble overført gjennom generasjoner, og det utviklet seg lokale spesialister som levde av fangst.

1.3 Middelalderen og Nyere Tid: Lovregulering og Profesjonalisering

I middelalderen begynte man å se tendenser til en viss regulering av fangst, selv om det fortsatt var i sin spede begynnelse. Med befolkningsvekst og økt press på viltbestandene, ble det gradvis innført lokale bestemmelser for å forhindre overbeskatning. Utviklingen av våpen som buer og senere skytevåpen, endret også jakt- og fangstpraksisen. Fra 1600-tallet og fremover ble det innført mer omfattende lovverk for å regulere jakt og fangst, blant annet for å beskytte kongelige privilegier og for å sikre bærekraftig utnyttelse. Det var i denne perioden at profesjonelle fangstmenn, ofte omtalt som «fangstfolk», begynte å etablere seg som et eget yrke. De hadde spesialisert kunnskap om fellesetting, sporlesing og dyreadferd, og bidro til å forsyne samfunnet med pels, kjøtt og andre produkter fra naturen.

1.3.1 Overgangen fra Nødvendighet til Forvaltning

Gjennom århundrene har fangst i Norge gradvis gått fra å være en ren nødvendighet for overlevelse til å bli en del av en mer strukturert og regulert viltforvaltning. Denne overgangen er preget av en økende bevissthet om bærekraft, dyrevelferd og økologisk balanse. Fra å være en desentralisert praksis utført av enkeltindivider, har fangst utviklet seg til et felt som krever lisensiering, kurs og overholdelse av strenge lover og forskrifter. Dette sikrer at fangst utøves på en ansvarlig og etisk forsvarlig måte, og at viltbestandene forvaltes for fremtidige generasjoner.

II. Lovverket Rundt Fangesag i Norge: Et Komplekst Rammeverk

I Norge er fangst underlagt et omfattende og detaljert lovverk som regulerer alle aspekter av aktiviteten. Dette er et resultat av en lang utvikling, drevet av behovet for å sikre bærekraftig forvaltning av viltressursene, ivareta dyrevelferd og opprettholde økologisk balanse. For enhver som ønsker å drive med fangst, er det absolutt nødvendig å ha en grundig forståelse av disse reglene. Vi vil her gi en uttømmende oversikt over de viktigste lovene og forskriftene som styrer fangesag i Norge.

2.1 Naturmangfoldloven: Grunnlaget for Viltforvaltning

Naturmangfoldloven (Lov om forvaltning av naturens mangfold) er den overordnede loven som regulerer bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i Norge. Den danner grunnlaget for all viltforvaltning, inkludert fangst. Loven slår fast prinsippene om at naturen skal forvaltes på en slik måte at dens mangfold ivaretas, og at høsting av vilt skal skje på en bærekraftig måte. Den fastsetter også bestemmelser om truede arter, vernede områder og internasjonale forpliktelser. For fangst betyr dette at all aktivitet må være i tråd med lovens intensjoner om å bevare det biologiske mangfoldet og unngå unødvendig lidelse for dyr. Dette er en lov som veier tungt, og som legger føringer for alle underliggende forskrifter.

2.1.1 Bærekraftsprinsippet: En Hjørnestein

Naturmangfoldloven fremhever sterkt bærekraftsprinsippet. Dette innebærer at fangst ikke skal foregå på en måte som truer viltbestandene på lang sikt, eller som forringer økosystemenes funksjon. Det betyr at fangstkvoter, fangsttider og tillatte fangstmetoder er nøye regulert for å sikre at uttaket er bærekraftig. Dette prinsippet er avgjørende for å sikre at fremtidige generasjoner også kan nyte godt av Norges rike dyreliv. Ethvert tiltak innenfor fangesag må vurderes opp mot dette overordnede prinsippet.

2.2 Viltloven og Viltforskriften: De Spesifikke Reglene

Under Naturmangfoldloven finner vi Viltloven (Lov om viltet) og den tilhørende Viltforskriften (Forskrift om utøvelse av jakt, felling og fangst). Disse to er de mest direkte relevante for den som driver med fangst. Viltloven definerer hva som er vilt, hvem som eier viltet, og gir generelle rammer for forvaltning og høsting. Viltforskriften, derimot, er langt mer detaljert og spesifiserer hvilke arter som kan fanges, når de kan fanges (fangsttider), hvilke feller som er tillatt, og hvilke krav som stilles til utøveren.

2.2.1 Tillatte Arter og Fangsttider

Viltforskriften lister opp de artene som er tillatt å fange i Norge. Dette inkluderer ofte arter som rev, mår, mink, bever, grevling og enkelte fuglearter. For hver art er det fastsatt spesifikke fangsttider, som er ment å ta hensyn til dyrenes reproduksjonssykluser, kalvingstider og andre biologiske faktorer. Det er strengt forbudt å fange arter utenfor de fastsatte fangsttidene eller arter som ikke er listet som tillatt. Overtredelse av disse reglene kan føre til alvorlige straffer, inkludert bøter og tap av fangstlisens.

2.2.2 Krav til Feller og Fangstmetoder

Et sentralt aspekt ved Viltforskriften er reguleringen av tillatte feller og fangstmetoder. Kun feller som er godkjent av Miljødirektoratet er tillatt brukt. Dette inkluderer spesifikke typer feller som sikrer human og rask avliving av dyret, eller feller som fanger dyret levende og uskadd for deretter å slippe det ut eller avlive det på en human måte. Bruk av gift, sprengstoff eller andre grusomme fangstmetoder er strengt forbudt. Det stilles også krav til tilsyn med feller, slik at fangstdyr ikke blir sittende unødvendig lenge og lide. Kunnskap om disse kravene er essensielt for å unngå å bryte loven og for å ivareta dyrevelferden.

2.3 Dyrevelferdsloven: Etisk Ansvar for Fangstdyr

Dyrevelferdsloven (Lov om dyrevelferd) er en avgjørende del av lovverket som påvirker fangesag. Denne loven slår fast at dyr har egenverdi og skal behandles med respekt. Den forbyr unødvendig lidelse og fastsetter krav til hvordan dyr skal behandles, inkludert når de fanges. For fangst betyr dette et klart og tydelig krav om å minimere stress og lidelse for dyret. Dette påvirker valg av feller, plassering av feller, og hyppighet av tilsyn. Om en felle ikke avliver umiddelbart, skal den være konstruert slik at dyret ikke lider unødig. Brudd på Dyrevelferdsloven kan medføre svært alvorlige konsekvenser, både juridiske og etiske.

2.3.1 Krav til Tilsyn og Avliving

Dyrevelferdsloven legger et spesifikt krav om jevnlig tilsyn med feller som fanger dyr levende, og om umiddelbar og human avliving dersom et dyr blir fanget. Dette er for å forhindre unødvendig lidelse. Detaljerte krav til hyppighet av tilsyn er ofte spesifisert i Viltforskriften. For den som driver med fangst er dette ikke bare et lovkrav, men et etisk ansvar som må tas på største alvor. En korrekt avliving er like viktig som selve fangsten.

2.4 Forskrift om Utøvelse av Jakt, Felling og Fangst – Detaljene

Denne forskriften, ofte referert til som Viltforskriften, er der du finner de mest detaljerte og praktiske bestemmelsene for fangst. Den regulerer alt fra krav til jegerprøve og fangstsertifikat, til spesifikke bestemmelser for ulike fellemodeller og bruksområder. Det er her man finner informasjon om:

Krav til jegerprøve og skyteprøve: Selv om fangst ikke nødvendigvis innebærer skytevåpen, krever ofte fangst av visse arter at man har bestått jegerprøven.
Fangstsertifikat: For å drive med fangst av enkelte arter, som mår eller rev, kreves det et eget fangstsertifikat som bekrefter at man har den nødvendige kunnskapen om fellefangst, dyrevelferd og lovverk. Dette kurset er av uvurderlig betydning for å sikre kompetansenivået hos fangstutøvere.
Merking av feller: Alle feller skal være tydelig merket med navn, adresse og telefonnummer til fangstutøveren. Dette er viktig for sporing og ansvarlighet.
Avstandskrav: Det kan være spesifikke avstandskrav til bebyggelse, veier eller andre områder for plassering av feller, for å ivareta sikkerheten til mennesker og husdyr.
Rapporteringsplikt: Ofte er det krav om rapportering av fangst til lokale eller nasjonale myndigheter. Dette er viktig for statistikk og forvaltning.

En detaljert gjennomgang av denne forskriften er essensiell for alle som ønsker å drive med fangst på en lovlig og ansvarlig måte.

2.5 Lokale Forskrifter og Kommunal Forvaltning

I tillegg til nasjonale lover og forskrifter, kan det også finnes lokale forskrifter og bestemmelser som påvirker fangesag. Kommunene har en viktig rolle i viltforvaltningen, og de kan i visse tilfeller fastsette egne regler for fangst, spesielt knyttet til skadedyrkontroll eller lokale bestandsforhold. Det er derfor viktig å alltid sjekke med den aktuelle kommunen der fangsten skal foregå, for å sikre at man overholder alle gjeldende regler. Dette understreker viktigheten av å være grundig i forberedelsene før fangst.

2.6 Konsekvenser av Brudd på Lovverket

Brudd på lovverket rundt fangesag kan medføre alvorlige konsekvenser. Dette kan inkludere:

Bøter: Store bøter kan ilegges for ulovlig fangst, bruk av ulovlige feller eller brudd på dyrevelferdsloven.
Inndragning av utstyr: Utstyr som er brukt i forbindelse med ulovlig fangst kan bli inndratt.
Tap av fangstlisens/jegerprøve: Ved alvorlige brudd kan retten til å drive med jakt og fangst inndras, enten for en periode eller permanent.
Fengselsstraff: I de mest alvorlige tilfellene, spesielt ved gjentatte brudd eller grov dyremishandling, kan fengselsstraff idømmes.

Vi understreker derfor på det sterkeste viktigheten av å sette seg grundig inn i og respektere det gjeldende lovverket. Uvitenhet er ingen unnskyldning for lovbrudd.

III. Etiske Vurderinger og Dyrevelferd innen Fangesag

Utøvelse av fangst reiser en rekke komplekse etiske spørsmål som må tas på alvor. I et moderne samfunn er det et sterkt fokus på dyrevelferd, og dette gjenspeiles i lovverket. Som ansvarlige fangstutøvere er det vår plikt å ikke bare overholde loven, men også å handle i tråd med de høyeste etiske standarder. Vi vil her dypdykke ned i de etiske aspektene ved fangesag og hvordan dyrevelferd kan sikres i praksis.

3.1 Egenverdien til Dyrene: Grunnlaget for Etikken

Dyrevelferdsloven slår fast at dyr har en egenverdi uavhengig av nytteverdi for mennesker. Dette prinsippet er fundamentalt for etisk forsvarlig fangesag. Det betyr at selv om fangst kan være nødvendig for forvaltning eller andre formål, må det alltid gjøres med respekt for dyret som et levende vesen. Unødig lidelse, stress eller frykt skal unngås. Dette perspektivet krever en kontinuerlig refleksjon over våre metoder og holdninger til dyreliv.

3.1.1 Minimering av Lidelse: En Etisk Forpliktelse

Det primære etiske kravet er å minimere lidelse for dyret. Dette påvirker alle valg knyttet til fangesag:

Valg av felle: Feller skal være konstruert for å avlive dyret umiddelbart eller fange det levende og uskadd. Klemfeller, slagfeller eller andre feller som kan forårsake langvarig lidelse er uakseptable med mindre de er designet for øyeblikkelig avliving.
Plassering av felle: Fellen skal plasseres slik at den fanger den tiltenkte arten og minimerer sjansen for å fange andre dyr (ikke-målarter) eller husdyr.
Tilsyn: Jevnlig tilsyn er avgjørende for å sikre at dyr som fanges levende ikke blir sittende unødvendig lenge i fellen. Frekvensen av tilsyn er ofte spesifisert i lovverket, men etisk praksis kan kreve hyppigere tilsyn enn minimumskravet.
Avliving: Dersom et dyr fanges levende, skal avliving skje umiddelbart, humant og på en måte som minimerer stress og smerte. Dette krever kunnskap og ferdighet i avlivingsteknikker.

Ethvert avvik fra disse prinsippene er et etisk brudd og kan også være et lovbrudd.

3.2 Ansvar for Ikke-Målarter (Bycatch)

Et betydelig etisk dilemma er risikoen for å fange ikke-målarter (bycatch). En ansvarlig fangstutøver må gjøre alt for å unngå dette. Dette innebærer:

Grundig kunnskap om artenes atferd: Forståelse av hva de tiltenkte artene spiser, hvor de ferdes, og hvilke stimuli de reagerer på, kan bidra til å unngå bycatch.
Riktig åte og lokkemidler: Valg av åte er kritisk. Bruk av spesifikke åtemidler som tiltrekker seg kun den tiltenkte arten, reduserer risikoen.
Selektive feller: Enkelte feller er mer selektive enn andre, og valg av riktig felle for arten er avgjørende.
Plassering: Feller bør plasseres der det er høy sannsynlighet for å fange målarter, og lav sannsynlighet for bycatch.

Dersom en ikke-målart fanges, er det et etisk ansvar å umiddelbart vurdere om den kan slippes uskadd ut, eller om den må avlives på en human måte hvis den er alvorlig skadet. Rapportering av bycatch kan også være viktig for statistikk og forvaltning.

3.3 Fangstens Rolle i Forvaltning: En Etisk Forsvarlig Nødvendighet?

Spørsmålet om fangst er etisk forsvarlig henger ofte sammen med dens rolle i viltforvaltningen. I mange tilfeller er fangst en nødvendig del av en ansvarlig forvaltning for å:

Regulere bestander: Overpopulasjon av enkelte arter kan føre til skader på økosystemet, konkurranse om ressurser, sykdomsutbrudd eller skade på landbruk/skogbruk. Fangst kan bidra til å holde bestandene på et bærekraftig nivå.
Beskytte truede arter: I noen tilfeller kan fangst av en predator bidra til å beskytte en truet bytteart.
Hindre spredning av sykdommer: Kontrollert fangst kan være et virkemiddel for å hindre spredning av sykdommer i viltbestanden.
Minimere konflikter mellom mennesker og vilt: Ved for eksempel å fange skadedyr, kan konflikter mellom mennesker og vilt minimeres.

Når fangst utøves med disse forvaltningsmålene i tankene, og i tråd med de høyeste etiske standarder for dyrevelferd, kan det argumenteres for at det er en etisk forsvarlig og nødvendig praksis. Uten regulering vil mange bestander kunne oppleve store lidelser gjennom mangel på mat, sykdom eller konflikt.

3.4 Ansvarlig Bruk av Teknologi og Kunnskap

Den teknologiske utviklingen har gitt oss nye verktøy for fangesag, som viltkameraer og mer effektive feller. Etikken krever at vi bruker disse verktøyene ansvarlig og med kunnskap. Det handler ikke om å maksimere fangsten for enhver pris, men om å optimalisere den for å oppnå forvaltningsmålene med minst mulig negativ innvirkning på dyrene. Videre er kunnskap om dyreadferd, anatomi og avlivingsteknikker avgjørende for å kunne utøve fangst på en etisk forsvarlig måte.

3.4.1 Utdanning og Kompetanse

Etiske fangstutøvere er godt utdannede og kompetente. De har gjennomgått nødvendige kurs (som fangstsertifikat), holder seg oppdatert på gjeldende lovverk og forskrifter, og forstår de etiske implikasjonene av sine handlinger. De er i stand til å gjenkjenne tegn på lidelse hos dyr og handle deretter. Kontinuerlig læring og erfaring er essensielt for å opprettholde et høyt etisk nivå innen fangesag.

IV. Forskjellige Typer Fangesag og Redskaper: En Dybdegående Analyse

«Fangesag» er et bredt begrep som omfatter et mangfold av metoder og redskaper, hver designet for spesifikke formål og arter. Valg av riktig felle og metode er avgjørende for effektivitet, sikkerhet og ikke minst, dyrevelferd. Vi vil her presentere en omfattende oversikt over de vanligste og viktigste typene fangesag og redskaper som er i bruk i Norge i dag, med fokus på deres konstruksjon, virkemåte, tillatte bruksområder og etiske implikasjoner.

4.1 Slagfeller: Hurtig og Human Avliving

Slagfeller er konstruert for å avlive dyret øyeblikkelig ved et kraftig slag mot hode eller nakke. Disse fellene er utformet for å være humane, forutsatt at de er riktig montert, innstilt og at dyret treffer fellen på riktig måte. De er ofte brukt til fangst av pelsvilt og skadedyr. Det er avgjørende at slagfeller er godkjent av Miljødirektoratet og at de er dimensjonert for den arten de skal fange. En for liten felle kan føre til skadeskyting og unødig lidelse.

4.1.1 Conibear-feller (Conibear-type): Universelle og Effektive

Conibear-feller er en av de mest kjente og utbredte typene slagfeller. De består av to metallrammer som slår sammen når en utløsermekanisme berøres. Fellen er designet for å klemme dyret med et kraftig slag, som regel over hode eller nakke, noe som fører til umiddelbar avliving. Conibear-feller kommer i ulike størrelser for å fange forskjellige dyr, fra mink og mår til bever.

Fordeler: Meget effektive, avliver raskt, relativt enkle å sette opp når man har erfaring.
Ulemper: Kan være farlige å sette opp hvis man ikke er forsiktig, krever nøyaktig plassering for å sikre human avliving, risiko for bycatch hvis den ikke plasseres selektivt.
Bruksområder: Vanligvis brukt til mår, mink, rype, rev, bever, og til skadedyrkontroll av rotter og mus (mindre varianter).

Det er et strengt krav til at Conibear-feller skal være plassert i en fellekasse eller tilsvarende innhegning som hindrer at større dyr og mennesker kommer til, for å unngå uhell. Dette er en sikkerhetsforanstaltning som er avgjørende for å unngå ulykker.

4.1.2 Klemfeller/Slagfeller (tradisjonelle): Enklere Konstruksjon

Disse fellene, som ofte er mindre og enklere i konstruksjon enn Conibear, avliver også ved å klemme dyret. Eksempler er tradisjonelle rotte- og musefeller. I større varianter kan de brukes til små pelsdyr. De er ikke tillatt for alle arter, og det er viktig å sjekke forskriftene for hvilke arter de kan brukes til og under hvilke betingelser. De må også sikre øyeblikkelig avliving.

4.2 Levendefangende Feller: For Fangst, Merking og Flytting

Levendefangende feller er konstruert for å fange dyr levende og uskadd, uten å påføre dem fysisk skade. Disse fellene er spesielt relevante for:

Overvåkning og merking: Forskere og viltforvaltere bruker dem for å fange dyr for merking, innsamling av biologiske data, og deretter slippe dem ut igjen.
Flytting: Enkelte ganger er det nødvendig å fange og flytte dyr, for eksempel ved skadedyrproblemer i bebyggelse.
Avliving: Dersom dyret skal avlives, gir levendefangende feller mulighet for en kontrollert og human avliving etter fangsten.

Regelmessig tilsyn er absolutt påkrevd for levendefangende feller, da dyret ikke skal lide unødvendig i fellen. Frekvensen av tilsyn er spesifisert i Viltforskriften.

4.2.1 Kassefeller: Allsidige og Trygge

Kassefeller er innelukkede feller, ofte laget av metallnett eller tre, med en mekanisme som lukker inngangen når dyret trår på en utløserplate inne i fellen. De er populære på grunn av deres allsidighet og det faktum at de fanger dyret uten å skade det.

Fordeler: Fanger dyret levende og uskadd, minimerer risikoen for bycatch, kan brukes til et bredt spekter av arter.
Ulemper: Krever hyppig tilsyn, dyret kan oppleve stress mens det er fanget.
Bruksområder: Rev, mår, mink, grevling, villkatt, villmink, kanin, og til og med fugler i spesifikke tilfeller.

Det er viktig å sørge for at fellen er stor nok til arten og at den er robust nok til å hindre dyret i å rømme eller skade seg. Åteplassering er kritisk for å lokke dyret inn i fellen.

4.2.2 Tunnel- og Rørfeller: Spesialisert for Små Pelsdyr

Disse fellene er ofte rør- eller tunnelformede og er spesielt effektive for mindre pelsdyr som mink og mår. Dyret lokkes inn i fellen, og en luke lukkes bak det. De er designet for å være relativt stressfrie for dyret og gir en trygg fangst. Som med alle levendefangende feller, er regelmessig tilsyn av ypperste viktighet.

4.3 Snarer: Kontroversielle, Men Tradisjonelle

Snarer er en av de eldste og mest primitive fangstmetodene, men også den mest kontroversielle på grunn av etiske bekymringer knyttet til dyrevelferd. En snare består av en løkke som strammes rundt dyrets hals eller kropp. I Norge er bruk av snarer strengt regulert og i stor grad forbudt for de fleste arter. Enkelte unntak kan forekomme for rypefangst i spesifikke områder og under svært strenge betingelser, men dette er en metode som krever spesiell kunnskap og lisens. Ulovlig bruk av snarer medfører svært alvorlige straffer.

4.3.1 Revefeller (Snarer): Historisk, Men Ulovlig i Dag

Tradisjonelt ble snarer brukt til revefangst, men disse er i dag ulovlige i Norge for å fange rev. Dette skyldes primært risikoen for unødig lidelse for dyret. Det er viktig å være klar over at selv om slike metoder har en historisk forankring, er de ikke akseptable under moderne dyrevelferdsstandarder og norsk lov.

4.4 Felle for Fugl: Spesifikke Metoder

Fangst av fugl er også regulert og krever spesifikke feller. Dette kan inkludere feller for å fange byttefugler for ringmerking og forskning, eller for å kontrollere skadefugl. Feller som fuglerister eller spesialdesignede nett kan brukes. Det er avgjørende å ha tillatelse og kunnskap om artenes adferd for å unngå å skade fuglene eller fange ikke-målarter. Fangst av rovfugl er generelt forbudt, med unntak av spesifikke forsknings- eller forvaltningstillatelser. Enhver form for fangst av fugl krever spesiell kompetanse og respekt for dyrevelferden.

4.5 Spesialfeller og Innovasjon

Utviklingen innen fangesag fortsetter, og det dukker stadig opp nye, mer humane og effektive feller. Dette inkluderer automatiske feller med sensorer, smartere utløsermekanismer, og feller designet for å minimere bycatch. Det er viktig å merke seg at alle nye fellemodeller må gjennom en grundig godkjenningsprosess hos Miljødirektoratet før de kan tas i bruk i Norge, for å sikre at de oppfyller kravene til dyrevelferd og sikkerhet.

4.5.1 Elektroniske og Senterbaserte Feller

Noen moderne feller benytter seg av elektronikk for å oppdage dyrets tilstedeværelse og utløse fangstmekanismen. Dette kan øke presisjonen og effektiviteten, samt redusere risikoen for feilfangst. Slike feller må selvfølgelig også oppfylle alle krav til human avliving.

4.6 Åte og Lokkemidler: Nøkkelen til Suksess

Uavhengig av fellens type, er riktig åte og lokkemidler avgjørende for å tiltrekke seg den tiltenkte arten. Valget av åte varierer sterkt med arten som skal fanges:

Kjøtt og innvoller: Ofte brukt for rovdyr som rev, mår, mink og grevling. Kvaliteten og ferskheten av åtet er viktig.
Fisk: Effektivt for mink og oter.
Frukt og bær: Kan brukes for grevling og enkelte fuglearter.
Luktstoffer: Spesielle dufter, gjerne basert på urin eller kjertelutskillelser fra den aktuelle arten, kan brukes for å lokke dyret til fellen. Disse er ofte svært effektive, men bør brukes med forsiktighet for å unngå å tiltrekke seg ikke-målarter.
Synlig åte: Plassering av åte slik at det er synlig for dyret kan øke attraktiviteten.

Kunnskap om dyrenes kosthold og atferd er avgjørende for å velge riktig åte og for å plassere det strategisk for å sikre at dyret må inn i fellen for å komme til åtet. Det er også viktig å vurdere hvordan åtet påvirker andre dyr i området.

V. Praktisk Utøvelse av Fangesag: Fra Planlegging til Etterarbeid

Effektiv og etisk fangesag krever mer enn bare riktig utstyr; det krever grundig planlegging, nøyaktig utførelse og et sterkt fokus på sikkerhet og dyrevelferd. Vi vil her gå gjennom de viktigste stegene for å utøve fangesag på en profesjonell og ansvarlig måte, fra forberedelse til selve fangsten og etterbehandlingen.

5.1 Forberedelse og Kunnskap: Grunnlaget for Suksess

God forberedelse er halve jobben. Før en felle settes ut, er det en rekke faktorer som må vurderes og kunnskap som må innhentes. Dette er avgjørende for både suksess og for å overholde lovverk og etiske retningslinjer.

5.1.1 Kartlegging av Området og Sporlesing

En dyktig fangstutøver starter med en grundig kartlegging av området der fangsten skal foregå. Dette inkluderer:

Identifisering av viltstier: Dyrene følger ofte faste stier, og feller plassert langs disse øker fangstsjansene.
Finne spor og tegn: Ferske spor, avføring, spiseplasser og merkete trær indikerer dyrenes tilstedeværelse og aktivitetsnivå.
Kjennskap til habitat: Hvilke habitat foretrekker den aktuelle arten? Bor den i skog, langs vann eller i bebyggelse?
Vurdering av terrenget: Er det områder med mye vegetasjon som kan skjule feller? Hvordan er dreneringen?

Sporlesing er en uvurderlig ferdighet. Å kunne identifisere ulike dyrespor, vurdere ferskheten og forstå hva de forteller om dyrets bevegelsesmønster, er essensielt for vellykket felleplassering. Dette krever erfaring og god observasjonsevne.

5.1.2 Valg av Riktig Felle og Åte

Basert på arten som skal fanges og de lokale forholdene, må riktig felle velges. Som tidligere nevnt, er det viktig å velge en felle som er godkjent for arten og som sikrer human avliving eller fangst. Deretter kommer valget av åte:

Attraktivitet: Åtet må være svært attraktivt for arten.
Lukt: Luktstoffer kan forsterke effekten av åtet.
Ferskhet: Ferskt åte er ofte mer effektivt.
Plassering: Åtet skal plasseres slik at dyret må utløse fellen for å nå det.
Sikkerhet: Vurder om åtet kan tiltrekke seg andre, uønskede arter.

Eksperimentering og erfaring vil bidra til å finjustere valg av åte for spesifikke situasjoner.

5.1.3 Lokale Forhold og Vær

Lokale forhold som snødybde, is, flom og vegetasjon kan påvirke effektiviteten og sikkerheten av fellefangst. Værforhold, spesielt temperatur og nedbør, kan også ha betydning for dyrenes aktivitet og for fellens funksjon. En dyktig fangstutøver tar disse faktorene med i betraktningen når feller plasseres og tilsyn planlegges.

5.2 Felleplassering og Montering: Presisjon er Nøkkelen

Når forberedelsene er gjort, er selve plasseringen og monteringen av fellen avgjørende. Små feil her kan resultere i at fellen ikke fungerer som den skal, eller at dyret lider unødig.

5.2.1 Strategisk Plassering

Fellen skal plasseres der det er størst sannsynlighet for at den tiltenkte arten vil treffe den. Dette kan være langs viltstier, ved vannhull, nær byttedyr eller i områder med hyppig aktivitet. For slagfeller er det viktig å sikre at fellen er i vater og stabil, slik at den utløses korrekt og slår rent. For kassefeller, plasseres de gjerne i le for vær og vind, og gjerne litt skjult. Kamouflering av fellen kan også være hensiktsmessig for å unngå mistenksomhet fra dyret.

5.2.2 Sikring og Forankring

Alle feller må sikres og forankres på en forsvarlig måte for å hindre at fellen blir flyttet eller stjålet, og for å sikre at fanget dyr ikke kan rømme med fellen. Dette kan innebære å feste fellen til et tre, en rot eller en annen solid struktur med kjetting eller wire. For slagfeller er dette også en sikkerhetsforanstaltning for å hindre at fellen spretter tilbake etter utløsning.

5.2.3 Merking

Som nevnt under lovverk, er det et krav om at alle feller er tydelig merket med navn, adresse og telefonnummer til fangstutøveren. Dette er ikke bare et lovkrav, men også god praksis for å identifisere eierforhold og ansvar. Merkingen bør være slitesterk og værbestandig.

5.3 Tilsyn og Kontroll: Et Etisk Ansvar

Regelmessig tilsyn med fellene er et absolutt krav og et sentralt etisk ansvar. Frekvensen av tilsyn er spesifisert i Viltforskriften og varierer avhengig av fellens type og arten som fanges. For levendefangende feller er hyppig tilsyn avgjørende for å minimere stress og lidelse for dyret.

5.3.1 Frekvens av Tilsyn

For slagfeller som avliver umiddelbart, kan tilsynsfrekvensen være mindre streng, men fortsatt nødvendig for å fjerne døde dyr og rearmere fellen. For levendefangende feller er kravet som regel minst én gang per døgn, og ofte oftere dersom forholdene krever det (f.eks. ekstremvær). Uansett lovkrav, er etisk praksis å sjekke fellen så ofte som mulig for å unngå unødig lidelse.

5.3.2 Dokumentasjon

Det kan være nyttig å føre en logg over felleplasseringer, tilsynstidspunkter og fangstresultater. Dette bidrar ikke bare til bedre oversikt og effektivitet, men kan også være viktig dokumentasjon ved eventuelle spørsmål fra myndigheter eller andre.

5.4 Avliving og Håndtering av Fangst: Humant og Hygienisk

Dersom et dyr fanges levende og skal avlives, er dette en kritisk fase som krever kunnskap, ro og riktige verktøy. Avliving skal skje umiddelbart, humant og på en måte som minimerer stress for dyret.

5.4.1 Avlivingsteknikker

De vanligste og mest humane avlivingsteknikkene for fangstdyr er:

Hjerneslag med egnet redskap: For mindre dyr kan et kraftig slag mot hodet med en stump gjenstand (f.eks. en kølle) være tilstrekkelig, forutsatt at slaget er presist og tilstrekkelig kraftig til å forårsake umiddelbar bevisstløshet og død.
Skudd med egnet våpen: For større dyr, eller der hjerneslag ikke er praktisk, kan et skudd mot hodet med et egnet skytevåpen (for den aktuelle arten) være den mest humane metoden. Dette krever at utøveren har våpenkompetanse og tillatelse.
Avblødning: Umiddelbar avblødning etter bedøvelse er en rask og human metode.

Uansett metode, er det avgjørende å være sikker på at dyret er dødt før man forlater det. Det er ingen rom for feil i denne fasen. Kunnskap om dyreanatomien er kritisk for å sikre en rask og human avliving.

5.4.2 Håndtering av Fangst og Ettersøk

Etter avliving skal dyret håndteres på en hygienisk måte. Pelsdyr skal flås og skinnet ivaretas. Kjøtt som skal konsumeres, må behandles riktig for å sikre god kvalitet. Hvis det er snakk om skadedyr, skal de fjernes og destrueres på en forsvarlig måte. Hvis et dyr er skadeskutt eller har rømt fra fellen, er det et etisk og lovpålagt krav å foreta et grundig ettersøk for å finne og avlive dyret. Dette understreker viktigheten av å ha en trent ettersøkshund eller tilgang til en.

5.5 Vedlikehold av Utstyr: For Lengre Levetid og Effektivitet

Godt vedlikehold av fangstutstyret er essensielt for å sikre at fellene fungerer optimalt og varer lenge. Dette inkluderer:

Rengjøring: Fjerning av smuss, blod og luktrester etter fangst.
Smøring: Bevegelige deler på feller bør smøres regelmessig for å hindre rust og sikre jevn funksjon.
Inspeksjon: Regelmessig inspeksjon for skader, slitasje eller rust. Skadede feller bør repareres eller kasseres.
Oppbevaring: Feller bør oppbevares tørt og rent når de ikke er i bruk.

Riktig vedlikehold bidrar ikke bare til økt levetid for utstyret, men også til bedre fangstresultater og høyere sikkerhet.

5.6 Sikkerhet for Fangstutøveren og Andre

Fangst innebærer alltid en viss risiko. Det er viktig å ta hensyn til sikkerheten for seg selv og andre:

Håndtering av feller: Store slagfeller kan være farlige å sette opp hvis man ikke er forsiktig. Bruk egnede verktøy og teknikker.
Våpenhåndtering: Hvis skytevåpen brukes for avliving, må alle sikkerhetsregler følges nøye.
Fare for sykdom: Vilt kan bære på sykdommer. Bruk hansker og god hygiene ved håndtering av dyr.
Informasjon til publikum: I områder med mye ferdsel kan det være hensiktsmessig å sette opp advarselsskilt om feller, for å unngå ulykker med mennesker eller husdyr.
Husdyr: Vær spesielt oppmerksom på å unngå å fange husdyr. Plasser feller utilgjengelig for hunder og katter, eller informer dyreeiere.

En ansvarlig fangstutøver prioriterer sikkerheten for alle involverte.

VI. Artene og Deres Betydning for Fangesag i Norge

Fangesag i Norge fokuserer på et begrenset antall arter, primært for viltforvaltning, skadedyrkontroll eller pelsdyrfangst (i historisk kontekst, men med noen få unntak i dag). Hver art har sine unike atferdsmønstre, preferanser og utfordringer knyttet til fangst. Vi vil her gi en detaljert oversikt over de viktigste artene som er relevante for fangesag i Norge.

6.1 Rev (Rødrev): En Utfordrende og Lønnsom Fangst

Rødreven (Vulpes vulpes) er en av de vanligste og mest utbredte rovdyrene i Norge. Den er opportunistisk, tilpasningsdyktig og finnes i de fleste habitater, fra kyst til fjell og i nærheten av bebyggelse. Revefangst er en viktig del av viltforvaltningen for å regulere bestanden, som kan påvirke småvilt som hare og rype, og også for å forebygge skade på sau og fjærkre. Tidligere var revefangst også viktig for pelsproduksjon.

6.1.1 Atferd og Habitater

Reven er mest aktiv i skumring og demring, men kan observeres på dagtid. De er intelligente og sky dyr, noe som gjør fangst utfordrende. De lever i hi, ofte i bratte skråninger, under trerøtter eller i forlatte grevlinghi. Reven er alteter og spiser alt fra smågnagere, fugler, insekter, frukt, bær og åtsler. Deres nysgjerrighet kan utnyttes i fellefangst.

6.1.2 Relevante Feller og Åte for Rev

For revefangst er levendefangende kassefeller den dominerende og tillatte metoden i dag. Feller skal være romslige nok for reven og robuste.

Felleplassering: Ved viltstier, langs skogkanter, ved åteplasser, eller i nærheten av gårder der rev ofte ferdes.
Åte: Ferskt kjøtt (fugl, innvoller, viltrester), fisk, åtepels (pels som har ligget i kontakt med annen pels), og syntetiske lokkemidler basert på revesurin eller kjertelutskillelser. Variasjon i åte kan være effektivt.
Luktdemping: Reven er svært vár for menneskelukt. Feller bør luftes godt og berøres minimalt med bare hender. Bruk hansker!

Effektiv revefangst krever tålmodighet og grundig kunnskap om revens atferd. Feller må sjekkes jevnlig for å sikre at fanget dyr blir ivaretatt eller avlivet raskt og humant.

6.2 Mår (Martes martes): Den Sky Pelsjegeren

Måren (Martes martes) er et annet viktig pelsvilt i Norge, kjent for sin vakre pels. Mårfangst er regulert og krever ofte eget fangstsertifikat. Måren er en skogsboer og foretrekker eldre skog med store trær. Den er nattaktiv og en dyktig klatrer. Den spiser smågnagere, fugler, fugleegg, insekter og bær.

6.2.1 Atferd og Habitater

Måren er solitær og territoriell. Den er en akrobat i trærne og bruker ofte hule trær eller gamle fuglereir som tilholdssted. Den har et karakteristisk, hoppende ganglag i snøen. Lukt og hørsel er godt utviklet. Måren er nysgjerrig og vil ofte undersøke nye lukter i sitt territorium.

6.2.2 Relevante Feller og Åte for Mår

For mårfangst brukes primært slagfeller av Conibear-type plassert i fellekasser. Størrelse 120 eller 150 er vanlig.

Felleplassering: Fellekasser plasseres ofte på skrå opp mot trær, på rotvelt, langs skogskanter eller ved bekker og vannløp. Måren liker å følge naturlige ledekanter.
Åte: Søt, fet mat som sviskegrøt, tørket frukt, honningkake, spekk, fisk, eller småfugl er populært. Kunstige luktestoffer kan også være effektive.
Lokkemidler: Mårurin eller analsekret fra mår kan brukes for å tiltrekke seg dyrene.

Mårfangst krever presisjon i felleplassering og åte. Fellekassen bidrar til å styre måren inn i fellen og redusere risikoen for bycatch. Tilsyn er viktig for å sikre rask avliving.

6.3 Mink (Neovison vison): En Uønsket Inntrenger

Minken (Neovison vison) er en fremmed art i Norge, som har etablert seg etter rømning fra pelsdyrfarmer. Den er en trussel mot stedegne arter, spesielt sjøfuglbestander. Minken er en semi-akvatisk art som trives langs kysten, ved innsjøer og elver. Fangst av mink er derfor viktig for å redusere dens negative innvirkning på økosystemet.

6.3.1 Atferd og Habitater

Minken er en dyktig svømmer og dykker, og er primært nattaktiv. Den er en effektiv predator og spiser fisk, krepsdyr, frosker, fugler, egg, smågnagere og insekter. Den er aggressiv og territoriell. Den kan forflytte seg over lange avstander, både på land og i vann.

6.3.2 Relevante Feller og Åte for Mink

Både slagfeller av Conibear-type (i kasser) og levendefangende kassefeller er effektive for mink. Mindre varianter av Conibear-feller (f.eks. størrelse 110) er egnet for mink.

Felleplassering: Langs vannkanter, ved bekker, over smale passasjer mellom vannmasser, og nær sjøfuglkolonier.
Åte: Fersk fisk (sild, makrell), fiskeavfall, mus, småfugl, eller fettsyrer fra fisk. Sterke luktstoffer kan også tiltrekke mink.

Minkfangst er en viktig del av naturforvaltningen og krever en systematisk tilnærming. Tilsyn med feller er avgjørende, spesielt ved fangst av mink, da de kan lide raskt i feller.

6.4 Bever (Castor fiber): Ingeniøren i Vannkanten

Beveren (Castor fiber) er et stort gnager og Norges største gnager. Den er kjent for sin evne til å bygge demninger og hytter, og kan forårsake betydelig skade på skog og landbruk. Beverfangst er regulert og tillatt i begrensede perioder for å kontrollere bestandene der de forårsaker konflikter.

6.4.1 Atferd og Habitater

Beveren er semi-akvatisk og lever i tilknytning til vann, enten i innsjøer, elver eller bekker. De er nattaktive og spiser primært bark fra løvtrær (osp, bjørk, selje) og vannplanter. De er svært territoriale og markerer revir med lukt og mudderhauger. De bygger hytter i vannet, ofte med innganger under vann, og graver ganger i elvebreddene.

6.4.2 Relevante Feller og Åte for Bever

For beverfangst er store slagfeller av Conibear-type (f.eks. størrelse 330) tillatt, men de må plasseres i vann eller i spesialkonstruerte fellekasser som sikrer human avliving og forhindrer bycatch. Levendefangende feller kan også brukes for fangst og flytting av bever.

Felleplassering: Ved beverens ferdselsårer i vannet, ved hytteinnganger, ved demninger, eller der beveren feller trær. Plassering under vann er vanlig.
Åte: Friske kvister av osp, bjørk eller selje er svært effektivt. Spesielle beverluktstoffer kan også benyttes.

Beverfangst krever god kjennskap til beverens atferd og habitater. Sikkerhet ved håndtering av store feller og respekt for beverens styrke er avgjørende.

6.5 Grevling (Meles meles): Den Nattaktive Alteteren

Grevlingen (Meles meles) er et nattaktivt rovdyr som er relativt vanlig i Norge. Den er en alteter og kan forårsake skade på avlinger, hager og hus. Grevlingfangst er regulert og kan være aktuelt der den skaper problemer.

6.5.1 Atferd og Habitater

Grevlingen lever i store, komplekse hulesystemer kalt grevlinghi. De er sosiale dyr, men kan også leve alene. De er primært nattaktive og spiser meitemark, insekter, snegler, frukt, bær, korn, smågnagere og fugleegg. De er relativt langsomme, men sterke dyr.

6.5.2 Relevante Feller og Åte for Grevling

For grevlingfangst brukes primært levendefangende kassefeller av en robust størrelse.

Felleplassering: Ved grevlinghi, langs gjerder, i nærheten av avlinger eller hager der de søker mat, eller langs kjente stier.
Åte: Søt mat som frukt, bær, syltetøy, honning, eller fisk og kjøtt. Meitemark kan også være effektivt.

Grevlingfangst krever tålmodighet og ettersyn for å sikre at dyret ikke lider i fellen. Feller må være solide nok til å holde grevlingen. Slippes levende dyr ut, skal det være i samsvar med gjeldende lover og forskrifter, og helst et sted der de ikke skaper nye konflikter.

6.6 Oter (Lutra lutra): Elveleikens Mester

Oteren (Lutra lutra) er et semi-akvatisk rovdyr som er sterkt knyttet til vannmiljøer. Den var tidligere truet, men bestanden har tatt seg opp. Fangst av oter er generelt forbudt i Norge, men det kan være unntak for forvaltningsformål eller i spesielle tilfeller der det foreligger en spesiell tillatelse fra myndighetene. Det er ekstremt viktig å sjekke gjeldende lovverk før man vurderer fangst av oter.

6.6.1 Atferd og Habitater

Oteren er en dyktig svømmer og fisker, og tilbringer mesteparten av tiden i og ved vann. Den er nattaktiv og solitær. Spiser primært fisk, krepsdyr og frosk. Oteren er en viktig indikatorart for vannkvalitet. De har faste stier langs vannkanter og karakteristiske avføringsplasser («hotspots»).

6.6.2 Feller for Oter (Kun med Tillatelse)

Skulle fangst av oter være nødvendig med tillatelse, vil levendefangende kassefeller eller spesielt utformede rørfeller plassert i vann være de mest aktuelle metodene. Åte vil være fisk. Igjen understrekes det at fangst av oter i Norge er unntak heller enn regel og krever spesifikk dispensasjon.

6.7 Andre Arter og Fremtidig Fangesag

Listen over er de mest relevante artene for fangesag i Norge. Det er imidlertid viktig å huske at viltforvaltningen er dynamisk, og at arter som kan fanges, og metodene som brukes, kan endres basert på bestandsutvikling, forskning og politiske beslutninger. Det er derfor avgjørende for enhver som driver med fangesag å holde seg oppdatert på gjeldende lover og forskrifter. Nye invasive arter kan også bli gjenstand for fangst i fremtiden.

VII. Bærekraftig Viltforvaltning og Fangesagens Rolle

Fangesag er ikke en isolert aktivitet, men en integrert del av den bredere viltforvaltningen i Norge. Målet med viltforvaltning er å sikre levedyktige viltbestander, biologisk mangfold og en bærekraftig bruk av viltressursene for fremtidige generasjoner. Fangesag spiller en viktig, men ofte undervurdert, rolle i denne sammenhengen. Vi vil her belyse hvordan fangesag bidrar til bærekraftig viltforvaltning og de utfordringene og mulighetene som ligger i dette.

7.1 Bestandsregulering: Balanse i Økosystemet

En av de primære rollene til fangesag er bestandsregulering. Enkelte arter kan, hvis de får vokse uhemmet, forårsake ubalanse i økosystemet.

Overpopulasjon av rovdyr: Kan føre til reduserte bestander av byttedyr (f.eks. rev som påvirker rype eller hare).
Skader på landbruk og skogbruk: Bever kan demme opp vassdrag og oversvømme skog, mens grevling kan grave i åkrer.
Sykdomsspredning: Overpopulasjon kan øke risikoen for sykdomsutbrudd blant viltet, noe som kan ha store konsekvenser.

Ved å fange og avlive et visst antall individer, kan man bidra til å holde bestandene på et nivå som er i harmoni med økosystemets bæreevne. Dette er en kompleks balansegang som krever grundig overvåkning og kunnskap om artenes biologi og dynamikk.

7.1.1 Differensiert Forvaltning

Viltforvaltningen praktiserer ofte differensiert forvaltning, hvor ulike arter og bestander forvaltes ulikt basert på deres status. For arter som er tallrike, kan fangst være en del av en aktiv reduksjonsstrategi. For sjeldne eller truede arter er fangst strengt regulert eller forbudt, og i slike tilfeller kan fangst kun skje for forskningsformål og med spesielle tillatelser.

7.2 Forskning og Overvåkning: Kunnskapsgrunnlaget

Fangesag er et viktig verktøy i viltforskning og overvåkning. Levendefangende feller brukes til å fange dyr for:

Merking: Radiolinkmerking, GPS-merking eller øremerking gir innsikt i dyrenes bevegelsesmønstre, habitatbruk og overlevelsesrater.
Biologisk prøvetaking: Prøver av blod, hår eller vev kan gi informasjon om dyrenes helse, genetikk, diett og reproduksjon.
Bestandsestimering: Fangst-merk-gjenfangst-metoder kan brukes til å estimere bestandenes størrelse og tetthet.

Data samlet inn gjennom fangst bidrar til et solid kunnskapsgrunnlag for viltforvaltning, slik at beslutninger kan tas på et vitenskapelig fundert grunnlag.

7.3 Skadedyrkontroll: Konfliktminimerende Tiltak

I urbane og semi-urbane områder, eller i landbruket, kan enkelte viltarter forårsake betydelige problemer, som for eksempel skade på eiendom, avlinger eller husdyr, eller spredning av sykdommer. I slike tilfeller kan fangesag være et effektivt virkemiddel for skadedyrkontroll.

Grevling: Kan grave under bygninger og i hager.
Rev: Kan ta høns og andre små husdyr.
Mink: Kan utgjøre en trussel mot fjærkre og fiskeoppdrett.

Målet med skadedyrkontroll er å minimere konfliktene mellom mennesker og vilt, samtidig som dyrevelferden ivaretas og unødvendig avliving unngås. Ofte vil fangst og flytting være et alternativ til avliving i slike situasjoner.

7.4 Økonomisk og Kulturell Betydning

Selv om fangst for kommersiell pelsproduksjon i stor grad har opphørt i Norge, har fangesag fortsatt en viss økonomisk og kulturell betydning:

Pels som biprodukt: Pels fra fanget vilt kan fortsatt tas vare på og brukes lokalt, eller selges som en nisjeprodukt.
Tradisjonsbærer: Fangesag er en del av den norske jakt- og friluftslivstradisjonen. Kunnskap om fangstmetoder og dyrenes atferd er en viktig del av denne arven.
Rekreasjon: For mange er fangesag en fritidsaktivitet som gir glede av å være ute i naturen, lære om dyreliv og bidra til forvaltningen.

Bevaring av denne kunnskapen og praksisen, gitt at den utøves etisk og bærekraftig, er viktig for å opprettholde en levende kulturhistorie.

7.5 Utfordringer og Fremtidens Fangesag

Fangesag står overfor flere utfordringer i fremtiden:

Klimaendringer: Endringer i klima kan påvirke viltbestandene og deres utbredelse, noe som krever tilpasning av fangstpraksisen.
Økende urbanisering: Mer vilt i nærheten av bebyggelse øker behovet for konfliktminimerende tiltak og skadedyrkontroll, men også behovet for sikre fangstmetoder.
Teknologisk utvikling: Nye feller og teknologier kan tilby mer effektive og humane metoder, men krever også regulering og veiledning.
Offentlighetens syn: Økt fokus på dyrevelferd og etikk i samfunnet krever at fangstutøvere er transparente og utøver fangst på en måte som tåler dagens lys.

Fremtidens fangesag må fortsette å være basert på kunnskap, bærekraft og de høyeste standarder for dyrevelferd. Dette innebærer en kontinuerlig dialog mellom forvaltere, forskere, utøvere og publikum for å sikre at fangesag forblir en relevant og ansvarlig del av norsk viltforvaltning.

VIII. Rollen til Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) og Andre Organisasjoner

Norges Jeger- og Fiskerforbund (NJFF) spiller en sentral rolle i formidling av kunnskap, kompetanseheving og ivaretakelse av jakt- og fangstinteresser i Norge. Deres bidrag er avgjørende for å sikre at fangesag utøves på en ansvarlig og etisk forsvarlig måte. Vi vil her se nærmere på NJFFs og andre organisasjoners betydning for fangesag.

8.1 NJFFs Rolle i Utdanning og Kompetanseheving

NJFF er en paraplyorganisasjon som tilbyr en rekke kurs og opplæringsprogrammer for jegere og fangstutøvere. Deres bidrag til kompetanseheving er uvurderlig:

Jegerprøven: NJFF er en sentral aktør i gjennomføringen av obligatorisk jegerprøve, som gir grunnleggende kunnskap om jakt, viltforvaltning, våpen og lovverk.
Fangstkurs/Fangstsertifikat: NJFF arrangerer spesialiserte kurs for fellefangst, som gir fangstutøvere den nødvendige kunnskapen om fellestyper, fangstteknikker, dyrevelferd og lovverk. Dette sertifikatet er ofte påkrevd for å drive med fangst av enkelte arter.
Ettersøkskurs: Opplæring av ettersøksekvipasjer er viktig for å ivareta dyrevelferden ved skadeskyting eller skadet fangst.
Videreutdanning: NJFF tilbyr også kurs og seminarer innenfor spesifikke emner, for eksempel forvaltning av spesifikke arter, bruk av viltkamera, eller avansert sporlesing.

Gjennom disse kursene bidrar NJFF til å sikre et høyt faglig nivå og etisk bevissthet blant fangstutøverne. De fremmer en kultur der kunnskap og respekt for naturen står i sentrum.

8.2 NJFF som Interessenes Vaktbikkje og Samarbeidspartner

NJFF representerer jegernes og fangstutøvernes interesser overfor myndigheter og i den offentlige debatten. De er en viktig høringsinstans i lov- og forskriftsarbeid knyttet til viltforvaltning.

Påvirker lovverk: NJFF kommer med innspill og forslag til endringer i viltlov og forskrifter, basert på praktisk erfaring og medlemmenes synspunkter.
Samarbeid med myndigheter: De samarbeider tett med Miljødirektoratet, Statsforvalteren og lokale kommuner om viltforvaltning og forvaltningsplaner.
Faglig bidrag: NJFF bidrar med faglig kunnskap og erfaring i diskusjoner om viltforvaltning og bærekraftig utnyttelse av naturens ressurser.
Informasjonsformidling: De informerer medlemmer og allmennhet om gjeldende regler, best practices og viktigheten av ansvarlig fangst.

Deres rolle i å bygge bro mellom utøvere, myndigheter og forskere er avgjørende for en balansert og fremtidsrettet viltforvaltning.

8.3 Andre Organisasjoner og Deres Betydning

Utover NJFF er det andre organisasjoner som også spiller en rolle i konteksten av fangesag, om enn ofte med et annet fokus:

Norsk Institutt for Naturforskning (NINA): Utfører forskning på viltbestander og økosystemer, noe som danner kunnskapsgrunnlaget for viltforvaltning. Deres forskning på effekter av fangst og fellemetoder er av stor betydning.
Dyrevernsorganisasjoner: Organisasjoner som NOAH – for dyrs rettigheter, og Dyrebeskyttelsen Norge, spiller en viktig rolle i å løfte frem dyrevelferdsspørsmål og utfordre praksiser som de mener strider mot dyrs egenverdi. Deres innspill bidrar til en kontinuerlig utvikling av bedre og mer humane metoder.
Lokale viltlag/jaktlag: Disse er ryggraden i praktisk viltforvaltning lokalt. De organiserer fellinger, driver med utmarksoppsyn, og bidrar ofte med praktisk fangstarbeid i henhold til lokale forvaltningsplaner.

Samspillet mellom disse ulike aktørene er viktig for å sikre en helhetlig og balansert tilnærming til fangesag og viltforvaltning i Norge. Det handler om å finne de beste løsningene som ivaretar både naturmangfold, dyrevelferd og en bærekraftig ressursutnyttelse.

IX. Avslutning: Fangesag – En Nøkkel til Bærekraftig Fremtid

Vi har gjennom denne omfattende avhandlingen dykket dypt inn i begrepet «fangesag», og avdekket dets mange fasetter – fra historisk nødvendighet til moderne, regulert praksis. Vi har utforsket den lange og rike historien, det komplekse lovverket som omfatter Naturmangfoldloven, Viltloven, Viltforskriften og Dyrevelferdsloven, og ikke minst de dype etiske vurderingene som må ligge til grunn for all fangstaktivitet. Videre har vi gått gjennom de ulike typene fangesag og redskaper, deres bruksområder og de praktiske aspektene ved å utøve fangst på en kompetent og ansvarlig måte. Til slutt har vi belyst fangesagens uunnværlige rolle i bærekraftig viltforvaltning og betydningen av organisasjoner som Norges Jeger- og Fiskerforbund.

Vårt mål har vært å skape et innhold som ikke bare informerer, men som også inspirerer til en dypere forståelse og respekt for den rollen fangesag spiller i vårt samfunn og i naturen. Ved å presentere en så detaljert, nøyaktig og autoritativ guide, er vi overbevist om at dette innholdet vil etablere seg som den definitive ressursen for alle som søker kunnskap om fangesag i Norge. Det er vårt håp at denne artikkelen vil bidra til en fortsatt positiv utvikling av en fangstkultur som er både effektiv, etisk og bærekraftig.

Fremtidens fangesag i Norge vil fortsette å være en dynamisk disiplin, preget av kontinuerlig læring, tilpasning til nye utfordringer og en urokkelig forpliktelse til dyrevelferd og miljøansvar. Med den rette kunnskapen, de riktige verktøyene og en dyp respekt for naturen, vil fangesag forbli en viktig del av vår felles forvaltning av Norges rike viltressurser. Vi oppfordrer alle som er interessert i dette fascinerende feltet til å fordype seg i kunnskapen, ta de nødvendige kursene og bidra til en ansvarlig fremtid for fangesag i Norge.